Sturla Tordarson

Håkon Håkonssons saga - 2. utg.

Tordarson: Håkon Håkonssons saga

Håkon den fjerde Håkonsson ble født inn i et samfunn som var herjet av krig, væpnete bander og krigsherrer, og døde som den ubestridte herskeren over et stort og internasjonalt respektert kongedømme, der kongemakten stod sterkere enn før.

Det vi vet om mennesket bak denne norske kongsgjerningen har vi fra Håkon Håkonssons saga, forfattet to år etter kongens død i 1263.

 

Håkon den fjerde Håkonsson var konge av Norge i perioden 1217–1263.

Han var sønn av Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, sønnesønn av birkebeinerkongen, Sverre. Håkon kom til verden i 1204 på Folkenborg i Eidsberg. Han ble født i et område som var kontrollert av baglerne, og det at han var sønn av en birkebeinerkonge satte ham og moren hans i en svært farlig situasjon. Derfor flyktet hun nordover mot Trøndelag med gutten. Det er fra en del av denne flukten historien om birkebeinerne som flyktet på ski med det lille guttebarnet kommer. Flukten til Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka i 1206 er udødeliggjort i maleriet Birkebeinerne av Knud Bergslien fra 1869, og minnes hvert år i Birkebeinerrennet.

Håkon ble valgt til konge av birkebeinerne i 1217. I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene som hadde herjet Norge siden 1130. Det siste opprøret ble ledet av svigerfaren hans, hertug Skule Bårdsson, som ble drept i 1240. I 1247 ble Håkon kronet av kardinal Vilhelm av Sabina i Bergen.

I hans regjeringstid ble Island og Grønland lagt under den norske kronen.

Håkon mottok sendemenn og utvekslet gaver med herskere så langt borte som Tunis, Novgorod og Castilla. Ved hoffet hans ble høvisk ridder-litteratur fra kontinentet og bibelske fortellinger oversatt til norrønt språk. Han sto for flere større byggeprosjekter i stein, noe som var kostbart i Norge på denne tiden. Han fikk blant annet bygget Håkonshallen i kongsgården på Holmen i Bergen. Håkon sto også for større lovarbeider, blant annet ble blodhevn forbudt.

I 1263 mobiliserte han en stor leidangsflåte for å forsvare Hebridene etter at den skotske kongen hadde gjort krav på disse en tid. Etter noen få kamper, uten noen videre resultat, la flåten seg i vinterkvarter på Orknøyene. Der døde Håkon den 17. desember i 1263.

Sagaen om Håkon Håkonsson er den siste av sagaene om de norske konger som er bevart. Den ble skrevet av Sturla Tordarson (1214-1284) i 1265, to år etter kongens død, på oppfordring av hans sønn Magnus Lagabøte og med hans nærmeste omgivelser som kilde.
Verket er altså en samtidssaga. Sturla hadde ikke vært med på noe av det han skrev om unntagen de forhold fra Island som han av og til skildrer, men han skrev for folk som hadde opplevet det, og han må ha fått opplysninger fra dem.

Dette er offisiell historieskrivning. Når Sturla Tordarson skulle skrive sagaen om Håkon Håkonsson, stod han derfor ikke fritt. Han stod utenfor intrigene og maktkampene, de politiske konfliktene i Norge og begivenhetene ved det norske hoff var ikke hans sak.
Men spenningen mellom hertug Skule og kong Håkon har han forstått, og de to er skildret slik at Skules død blir en tragedie. Sturla Tordarson har sett konflikten; gammel mot ung, med en kvinne mellom. Skildringen inspirerte Henrik Ibsen til Kongsemnerne, som er basert på dette stoffet.

Denne boken er en nyutgave. Boken ble første gang utgitt i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1964, men denne utgaven er utsolgt.

 

 

Ansvarlig utgiver:
Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek i samarbeid med Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og H. Aschehoug & Co.
Utgivelsesår:
2008
Er oversatt av:
Anne Elisabeth Holtsmark
Har introduksjon ved:
Anne Elisabeth Holtsmark
Originalens tittel:
Hákons saga Hákonarsonar
ISBN:
9788203193675
Rettighetshaver:
Stiftelsen Thorleif Dahls Kulturbibliotek

Sturla Tordarson var en islandsk politiker, høvding skald, lovkyndig og forfatter av sagaer og samtidshistorie på Island i det trettende århundre. Han skrev sagaen om Håkon den fjerde i 1265, to år etter kongens død, på oppfordring av hans sønn Magnus Lagabøte og med hans nærmeste omgivelser som kilde.

Forfatteren var Snorre Sturlasons brorsønn. Ved siden av onkelen er Sturla den islandske middelalderforfatter som har etterlatt seg den mest omfattende og allsidige litterære produksjon. I tillegg til Håkon Håkonssons saga skal han også ha skrevet en saga om Magnus Lagabøte (som er gått tapt), Islendinga saga og Grettes saga samt bearbeidet den islandske Landnåmsboken (Landnámabók).

Sturla hadde motarbeidet Håkon Håkonssons politikk på Island, men da Island falt og måtte gi seg inn under den norske konge i 1262, reiste han til Norge, hvor han ble i åtte år. Han ankom Bergen, og beretningen i slutten av Sturlungasagaen forteller om hvordan Sturla vant først dronningen, og senere hennes ektemann, kong Magnus (Lagabøte) (som regjerte i farens sted) ved hjelp av sagafortellinger og æreskvad om kongen og faren hans. Slik sett vant han innpass i den norske hirden på ganske klassisk måte.

Da Sturla i 1271 vendte tilbake til Island, som nå var en del av norskeriket, var det med en ny lovbok i bagasjen. Det var kongen –Magnus Lagabøte –sitt ønske at islendingene skulle vedta denne loven. Lovboken ble ikke særlig populær, og det var Sturlas jobb å håndheve denne, som landets lagmann og dermed fremste representant for de nye norske makthaverne.

Stiftelsen Thorleif Dahls kulturbibliotek

Nettsideansvarlig: Henrik Stoltz Vernegg

Kontakt oss: post@thorleifdahl.no